Egentlig så sitter jeg igjen med litt samme følelsen etter denne som med twillight serien, hva forfatteren angår. Stephenie Meyer er i mine øyne en dame med fantastisk fantasi, men en noe sviktende hva språket angår. Jeg likte twillight fortellingen bedre enn denne, og med det jeg synes er en noe sviktende fortellerteknikk så er det liksom ikke så mye igjen uten den fantastiske historien som man fikk i twillight.

Jeg klarer heller ikke si at den er dårlig, fordi den er utrolig facinerende, og rett og slett rar. Nå er ikke disse “alien” historiene helt min greie, så kanskje det bare er jeg som ikke er helt vandt til denne typen “univers”

Det er nok derfor ikke en av de bøkene jeg leser om og om igjen, slik som Harry Potter bøkene mine, og slik som twillight sikkert kommer til og bli etterhvert.

Nå setter jeg meg ned og leser igjen, jeg har nemlig bestilt nye bøker som jeg gleder meg til. Deriblandt “My sisters keeper” som jeg har skrevet om filmatiseringen av. Den gleder jeg meg veldig til. Ny forfatter, og litt uvandt sjanger for meg. Spennende!

Men slutten på skisessongen, (som ikke er helt over enda) markerer også begynnelsen på banesesongen på stall smørås. Endelig skal meg og vestas få jobbet litt igjen, og jeg kjente i dag at dette har han ventet på!

Jeg red såvidt litt i banen i går. Litt bøy og tøy, og prøver og sette han litt på plass og myke opp litt, og skape litt grunnlag for musklene som skal bygges. I dag tok vi litt mer i, dette er som og sykle for vestas, han glemmer ikke!

Litt stiv og svak i kroppen enda, (det er forsåvidt jeg og) men ellers i kjempefin form og som alltid en fantastisk arbeidslyst. Det er herlig og være på´an igjen med det virkelige stalllivet. Merker at jeg er mye mer motiver til å gjøre ting også, og ikke bare det nødvendige stell og småturer for å strekke på beina. Vi prøver ut en litt ny forplan nå, og håper på at det fungerer, vist han tåler det nye foret, så har jeg en ok plan ihvertfall. Han har vært tynn i vinter, og mangler masse muskler, så nå som han er begynt og legge på seg litt igjen er det bare og fyre på med trening, og få tilbake musklene.

A savior sibling is a child that has gone through preimplantation genetic diagnosis (PGD) for human leucocyte antigen (HLA) typing, in order to match as a donor to a previously born sibling with a disease that requires hematopoietic stem cell transplantation.

På mange måter er jeg av den oppfattelsen av kroppen etter at man er død er… en kropp. En ting, og i noen tilfeller en ting som kan redde noen andres liv. Hva skal skje med hjertet DITT, når det ikke lenger kan slå for deg? Eller lungene dine, når de ikke lenger kan puste for DEG?

Når det gjelder “levende donorer” er ting noe mer komplisert. Da det innebærer en risiko for en i utgangspunktet levende, og frisk person, som utsetter seg for en kalkulert risiko for å forsøke og redde noens liv. Det er også viktig å tenke over i hvilke grad man velger å gjøre noe slikt på bakgrunn av ønsker, og mest av alt press og forhåninger fra andre. Ofte er det her snakk om nær familie, og det kan være vannskelig å si nei, selv om man egentlig ikke ønsker og gjennomføre noe slikt, når noen i nærmeste familie kan dø på grunn av ditt valg.

Hvordan hadde DU følt det, om du var konstruert for og hjelpe en av dine søsken, ved å donere blod, beinmarg eller en av dine nyrer for å redde en av dine søsken? Hadde du kunnet skape en “saviour sibling” for å redde ditt barn?

Jeg hadde ikke med kameraet mitt, men brukte iphonene min, noe som jeg faktisk er glad for, fordi den var med meg overalt alikavell, og funket veldig godt!

Det var rett og slett en helt rå opplevelse. Kostymene var helt fantastiske, og åpningssenen var spektakulær. Det skal sies at etter en slik åpning, så forventer du kanskje til tider litt mer en det du får, videre ut i forestillingen, men det var flere andre scener som også virkelig svarte til forventningene. Enkelte skuespillerene var også umennekselig gode! Det finnes ikke ord for det. Det var bare helt fantastisk. Musikken var utrolig nydelig fremført, og koregrafi, scene og ALT klaffet.

Det var noen trøtte tryner som stilte opp tirsdagskvelden, etter å ha brukt tiden på r, men det var en helt utrolig opplevelse. En ting er sikkert, på broadway skal jeg flere ganger! Slike opplevelser vil jeg ha flere av. Det var rett og slett magisk!

En ting er sikkert, en liten uke er alt for lite i en sånn by, og når man prøver og få med seg alt som er alikavell så går man fort på en smell, ihvertfall vist man er slik som meg. Jeg tror aldri jeg har vært så sliten som jeg har vært denne uken. Og så døgnvill.

Jeg har rett og slett ikke orket og blogge ordentlig underveis, men det kommer flere poster etterhvert som jeg må gjøre ferdig først, om ting jeg har gjort på, og endel tanker og ting.

Flyturen hjem var egentlig ganske fæl. Vi reiste med et litt annet fly en vi reiste med til, og det var mye dårligere plass der. I tilleg ble det et helt idiotisk tidspunkt og reise på, i forhold til tidssonene, i og med at det egentlig var tidlig på kvelden i NY, mens vi landet 6 timer forran, slik at det plutselig var midt på natten igjen, og innen vi var på vei fra amsterdam, var det jo plutselig midt på dagen, ETTER.

Jeg sovnet på sofaen når jeg kom hjem, det burde jeg egentlig ikke, for det hjelper jo ikke akkurat på og få rytmen tilbake. Å drive og pendle mellom tidssoner er ikke noe for meg ihvertfall.

Vi var på Fridays og spiste i går, rett over gaten. Etter å ha sittet på fly i åtte timer i strekk fra amsterdam, og fått stempel i passet av sure grensevakter. De fleste av dem var svarte.

Også på Fridays resturanten som vi var, som egentlig ligger litt på “østsiden” var det mange svarte mennesker.

I Central park var det nesten bare hvite. Jeg tror jeg så et svart menneske, en bortkommen turist. Fifth avenue var det også stort sett hvite mennesker i gatene. De sorte vi så, jobbet stort sett i butikkene, en søndags formiddag.

“ehhmm…”

“Du ser jo helt ødelagt ut jo, ikke vær sånn! SMIIIL”

“Det der var helt JÆVLIG!!!!”

Jeg tror kjørelæreren min var litt bekymret for å la meg være igjen alene i den tilstanden. Fullstendig sjokktilstand. Helt nummen og ute av stand til og gjøre rede for meg i det hele tatt! Men nå har jeg altså fått utlevert “midlertidig førerbevis”. Like greit, det er sånn uten bilde. Det kommer i posten senere…

Jeg elsker egentlig vinteren, når det er skikkelig vinter! Og det er det nå. Det er iskaldt ute, og snøen glittrer rundt deg. Det er fullmåne, og stien oppover fjellet på smørås er opplyst av naturlig lys. Det var helt utrolig fint. Helt blått lys, og ALT var hvitt! Alle de øverste beitene som ikke er i bruk akkurat nå, var dekket av uberørt snø. Ikke et eneste fotspor, og helt jevnt, tykt snødekke! Det drysset snø fra greinene når vi løp under dem. Alle greinene hang litt lavere, og jeg og vestas, som vanligvis er lave nok til å komme oss under uten problemer, fikk snø drysset på oss. Ikke at det gjorde noe. Det var nesten 10 minusgrader, men det gjorde heller ikke noe. Jeg frøs ikke, overhode ikke.

Det jeg gjorde i dag er noe som ikke kunne falle meg inn i begynnelsen av året. Jeg løp oppover fjellet på til tider løse tøyler på vestas, riktignok har jeg etter mye diskusjon med megselv tatt i bruk et litt sterkere bitt igjen, men jeg merker forskjell, og at det er positivt både for meg og hesten.

Helt alene har vi flydd oppover. Ikke et menneske, eller dyr for den slags skyld møtte vi på, fra vi red ut fra stallen, til vi kom inn igjen. Ikke et levende menneske, bortsett fra meg å Vestas. Det føltes som om vi var på toppen av hele verden, helt alene. Aldri har jeg irritert meg over de mastene som står der oppe, i den ellers fantastiske naturen. Jeg er egentlig ikke den personen som legger merke til, og irriterer seg over alle slike inngrep i naturen, men i dag så så jeg det, helt tydelig, og gud hvor ødeleggende det var. Litt lenger nede var det alikavell uberørt og nydelig!

Jeg har ingen vinterbilder av vidunderet, enda, men han er nydelig i hvilke som helst landskap!