Født som donor
Jeg har akkurat sett ferdig “My sisters keeper”. Filmen handler om Tenåringen Kate, som har levd med leukemi nesten hele livet. Og Anna, som er konstruert for og være en perfekt match for sin søster, for og kunne fungere som “reservedeler”. Den er også basert på en roman med samme navn, skrevet av Jodi Picoult.
På mange måter er jeg av den oppfattelsen av kroppen etter at man er død er… en kropp. En ting, og i noen tilfeller en ting som kan redde noen andres liv. Hva skal skje med hjertet DITT, når det ikke lenger kan slå for deg? Eller lungene dine, når de ikke lenger kan puste for DEG?
Når det gjelder “levende donorer” er ting noe mer komplisert. Da det innebærer en risiko for en i utgangspunktet levende, og frisk person, som utsetter seg for en kalkulert risiko for å forsøke og redde noens liv. Det er også viktig å tenke over i hvilke grad man velger å gjøre noe slikt på bakgrunn av ønsker, og mest av alt press og forhåninger fra andre. Ofte er det her snakk om nær familie, og det kan være vannskelig å si nei, selv om man egentlig ikke ønsker og gjennomføre noe slikt, når noen i nærmeste familie kan dø på grunn av ditt valg.
Hvordan hadde DU følt det, om du var konstruert for og hjelpe en av dine søsken, ved å donere blod, beinmarg eller en av dine nyrer for å redde en av dine søsken? Hadde du kunnet skape en “saviour sibling” for å redde ditt barn?
